Vår tilmålte tid som levende individer er noe jeg må innrømme at jeg ikke bruker mye tid å tenke på sånn i det daglige. Da går tankene mere i hvorvidt bilen starter om morgenen, hva jeg skal spise til lunsj, og om jeg skal lufte hunden før eller etter jeg selv har trent.
Men noen ganger opplever man ting som gjør at den delen av hverdagen, stopper helt opp. Da kommer med en gang tankene av mer alvorlig karakter frem fra underbevisstheten. Min daglige tur innover E18 går som regel sin vante gang,og er ikke utløsende årsak til større tankevirksomhet. Bortsett fra den dagen en tysker velger å kjøre i feil kjørebane og pirke borti en lastebil på veien tilbake i rett fil. (Noe han ikke "valgte" frivillig)
Hvorfor kommer jeg som bil nr 2? Hvorfor er det akkurat jeg som må på med nødblink, ringe 113, huske orange vest og sette ut varseltrekant i snøværet? Når man står og venter på onkel som skal ordne opp, mens man lurer på om man kan gi fra seg skademeldingskjemaet som ligger i bilen, vandrer flere tanker rundt i skallen.
Etter noen dager ruslet jeg rundt på Holocaustsenteret på Bygdø med elever, og flere tanker dukket opp. I huset som Quisling hadde som base under krigen, og som en fjern slektning bygget, huser nå blant annet historier om norske jøder under okkupasjonstiden.
Det er noen ganger deilig å være lykkelig uvitende om hva som skjer i fremtiden, og bare bruke søndagen på å være tilstede akkurat nå!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar